Caliu: Nothing else, what else can I do?

Visning av «Caliu: Nothing else, what else can I do?»,
I samarbeid med Kosmorama og Cinemateket

Taraf de Hajdouks,  «Gjengen med fredløse»

Det gikk en besnærende vind over Europa, fylt med intrikate rytmer og en inderlighet som slo oss over ende.
Det var det de var; -Musikkens fredløse!

De var ville, spilte som satan.
Kom spillende ut av bussen, som en musikalsk sildestim!
Kastet seg rundt, midt i folkemengden mens de lo og røyka, spilte og glisa; melodier og rytmer vi aldri hadde hørt maken til.
Som hypnotiserte stod vi rundt med øyne som lp-plater og lurte på hva som traff oss.
De hoppet bukk over alt vi trodde vi visste ; og gav jamt faen i etablissementet.
Sjarmerende som tusan; De var rufsete, gamle, hårløse og tildels tannløse-de spilte oss i senk!
De kom fra Clejani, Romania, fra en landsby der instrumentet gikk i arv.
Der det var så langt til folk at de skapte sin egen stil. Det måtte jo bli sånn?!
Det eneste de gjorde var å spille (mens kjerringa tok hånd om folk og fe og barn og belgvekster)
Fele, trekkspill, cimbalom, kontrabass, rumenske fløyter kalt Nay og Ney.
Og sangen.
Sangen som var eventyr, fortellinger som hadde overlevd fra generasjon til generasjon.
Der lyden hadde blitt kasta mot åsene i generasjoner, rullet som steiner med ord og rytmer ned skråninga og tatt i mot og gjort om, på nytt og på nytt.
Folkemusikken.
Og foran stod Caliu. Anghel (Caliu) Gheorghe.
Bredbeint, som en kampokse, mens han spilte så alle strengene på fiolinbuen røyk, nesten hver gang! Hypnotiserende, med det ville blikket!
Hadde du sett han en gang, glemte du han aldri.

Det måtte ta slutt en gang.
De gikk fra utsolgte arenaer i London, Paris og Tokyo, ble hyllet av
moteguru Yohji Yamamoto og stjerner som Yehudi Menuhin, ble nær venn med Johnny Depp.
De som hadde rumensk rekord i antall spillesteder i Europa; ja til og med på steder som ikke vanligvis blir nevnt på en turnéliste; nemlig Storås, Solelfteå, Bakke bydelshus, Falun, Førde, Piteå, Rødovre osv.
Det kanskje mest surrealistiske med Taraf de Haïdouks var kontrasten mellom livene de levde.
Så fort turneen var over, tok de pengene i kontanter, fløy hjem til Romania og dro rett tilbake til landsbyen Clejani.
Der ble pengene umiddelbart fordelt på storfamilien, brukt til å kjøpe hester, bygge ut huset til naboen eller betale for enorme tre-dagers lokale bryllup. Bare dager etter at de hadde spilt for filmstjerner, kunne du finne de samme musikerne spillende for vekslepenger i et lokalt landsby-bryllup.
De nektet hardnakket å flytte til storbyen fordi de mente musikken ville «miste sjelen» hvis de ikke bodde i Clejani.
Så var det slutt
Europa var ikke like sultent på Clejani-galskap lenger. Noen av musikerne døde, yngre enn vanlig. De hadde alle som en havnet på pallen i verdensmesterskap i røyking av sigaretter og annen utilbørlig livsførsel.

Caliu bor fortsatt i Clejani.
Han kriger fortsatt på fiolinen
Hva skal han ellers gjøre?

Her er :»Caliu: Nothing else, what else can I do?»
For første gang i Norge, viser vi regissør Simona Constantins debut som langfilmregissør.