Den nye politiske filmen

Det siste tiåret har vi sett en framvekst av kortfilm som tar et klart politisk standpunkt på måter som inntil nylig (og spesielt på det 'ironiske' 90-tallet) ville bli sett på som malplassert. I motsetning til den 'gamle' politiske filmen fra 70-tallet hvor ideologi og klassetilhørighet stod sentralt, tar den 'nye' politiske filmen utgangspunkt i et individuelt ståsted - det personlige.

Som i resten av samfunnet har identitetspolitikken slik fått gjennomslag også i filmen, med vekt på historier om etnisitet, kjønn, seksualitet, kultur og andre aspekter ved identitet, ofte fra marginaliserte perspektiver. Bevegelsen skjøt fart på 2010-tallet, drevet av sosiale bevegelser som #MeToo og Black Lives Matter, kombinert med tilgang til nye digitale plattformer som demokratiserte mediene, og mangfoldsinitiativer hos myndighetene. Filmene utfordrer ofte stereotypier, forsterker underrepresenterte stemmer og bruker personlig historiefortelling for å formidle komplekse samfunnsmessige problemstillinger.

Bølgen har diversifisert kortfilmen som medium, oppmuntret til aktivisme og utløst dialog rundt representasjon og sosial rettferdighet. Imidlertid møter den også kritikk, bl.a. for å være mest symbolsk, polarisere, og ha for stor vekt på traumer. Til tross for slike utfordringer har identitetsfokuserte kortfilmer likevel omformet landskapet, og tilbyr autentiske og meningsfulle perspektiver som vi ikke hadde før. Gjennom sin globale rekkevidde og sterke historier understreker disse filmene hvordan det personlige kan reflektere større samfunnskamper og drive kulturell endring.

Sett fra et norsk perspektiv er ingen bedre på dette i Norden enn våre gode naboer i Sverige. Det er derfor rimelig at temaet blir illustrert av et knippe gode filmer derfra.