An Urban Allegory + It's Not Me
An Urban Allegory og It's Not Me vises som én forestilling med en varighet på 62 minutter.
Allégorie citadine Frankrike 2024 Regi JR, Alice Rohrwacher Manus Thomas Bangalter, JR, Damien Jalet Foto Daria D’Antonio Musikk Thomas Bangalter Med Naïm El Kaldaoui, Lyna Khoudri, Leos Carax 21m DCP Fransk tale, engelsk tekst Aldersgrense 15 år
En ballettdanser kommer for sent til en audition for en forestilling inspirert av Platons hulelignelse. Hun ankommer med sin syv år gamle sønn, Jay, og ber regissøren (Leos Carax) om å gi henne en sjanse.
I hulelignelsen reflekterer Platon over om en av fangene kunne bryte seg løs fra lenkene sine og rømme fra hulen. Hva om den fangen var Jay, en syv år gammel gutt? Filmskaper Alice Rohrwacher og urbankunstneren JR skaper et metaforisk rom fylt med en følsomhet som overskrider det hverdagslige urbane landskapet.
——————
C'est pas moi Frankrike 2024 Regi og manus Leos Carax Foto Caroline Champetier Med Denis Lavant, Kateryna Yuspina, Nastya Golubeva Carax, Loreta Juodkaite, Anna-Isabel Siefken, Petr Anevskii, Bianca Maddaluno, Leos Carax 42m DCP Fransk og engelsk tale, engelsk tekst Aldersgrense 15 år
For et par år siden henvendte Centre Pompidou i Paris seg til Leos Carax for å få ideen til en utstilling, og spurte ham: "Hvor er du, Leos Carax?". Utstillingen ble avlyst. Men Leos fortsatte med å lage filmen C'est pas moi (Det er ikke meg).
It's Not Me er en 41-minutters introspeksjon. Et cinematisk essay der filmskaperen Leos Carax hyller seg selv og filmene sine, via en montasje av scener fra filmene hans, sammen med noen klassiske filmer. Resultatet kan bli hans egen versjon av Godards "Histoire(s) du cinéma".
"Denne kortfilmen er en montasjefilm som gjenspeiler Jean-Luc Godards siste filmatiske eksperimenter, og er en flott og underholdende blanding av bilder, musikk og (noen ganger ironiske) kommentarer."
- Vincy, i Ecran noir, 20.05.2024
"Regissøren leker med bilder, med ord, i et patchwork som maler for oss like mye portrettet av en mann, av en kunstner som en variasjon av tidens gang."
- Laurence Houot, i France TV, 08.06.2024
Leos Carax om fremstillingen av C'est pas moi:
"Jeg prøvde å lage dette uten speil. Et selvportrett sett bakfra. Eller, som i en drøm jeg drømte for mange år siden: hvordan kan jeg se meg selv i det speilet, selv om øynene mine er lukket? – og når jeg ser meg selv i speilet, er øynene mine faktisk lukket.
Det er en film jeg måtte bygge og rive ned alene. En liten film, laget i sengen og ved klippebordet (selv om slike bord ikke lenger finnes). En film født av natt og dag. Under søvnløsheten min ville to eller tre bilder komme til meg – digresjoner, korrespondanser."